Maren er glad hun er kommet vekk hjemmefra. Nå må hun passe på at ingen oppdager at hun er med barn. Hun innser at hybelvertinnen hennes, Helene Ludvigsen, før eller senere vil finne det ut, men skyver tanken fra seg. Helene oppdager ganske riktig graviditeten, men utfallet blir annerledes enn Maren hadde fryktet: Helene vil hjelpe henne. Hun har en løsning som virker genial i Marens ører, men prisen er høy langt høyere enn Maren forstår.

"Hun lente seg frem for å ta håndkleet, da det banket på døren. Før hun fikk sagt et ord gikk døren opp, og fru Ludvigsen kikket inn. Maren ble stående rett opp og ned på gulvet, splitter naken. Hun maktet ikke å røre seg. Fru Ludvigsen ble stor i øynene. Munnen hennes åpnet seg, som om hun ville si noe, men det kom ikke en lyd over leppene hennes. Et langt øyeblikk ble de stående og stirre på hverandre, den ene like målløs som den andre. Du gode Gud, hvisket fru Ludvigsen. Du er jo gravid! "