Claudia og broren vokser opp med døve foreldre som bruker sitt eget turbulente forhold til å skjerme seg mot verden utenfor. De lærer ikke barna sine tegnspråk, så kommunikasjonen i familien er full av mangler og misforståelser. Da foreldrene skiller seg, vokser Claudia opp dels i en søritaliensk landsby, dels i Brooklyn. Som voksen fortsetter hun å flytte rundt, men overalt opplever hun den samme følelsen av fremmedgjøring og hjemløshet. Gjennom bøker, reising, punkmusikk, vennskap og kjærlighet søker Claudia å skape sin egen fortelling om hvor hun kommer fra og hvem hun er. Fremmede jeg kjenner er en bok i konstant bevegelse, et sårt og humoristisk portrett av en ukonvensjonell familie, og en utforskning av hvordan språket former vår identitet. Durastanti skriver selvbiografisk og essayistisk i tradisjonen etter forfattere som Joan Didion, Natalia Ginzburg og Annie Ernaux.
Claudia og broren vokser opp med foreldrenes turbulente forhold. De er begge døve, men lærer ikke barna tegnspråk, så kommunikasjonen i familien blir full av mangler og misforståelser. Da foreldrene blir skilt vokser Claudia opp dels i en søritaliensk landsby og dels i Brooklyn, og som voksen fortsetter hun å flytte rundt uten å oppleve tilhørighet noe sted. Gjennom reising, punkmusikk, bøker, vennskap og kjærlighet prøver hun å skape sin egen historie om hvem hun er og hvor hun kommer fra. Romanen gir et sårt og humoristisk portrett av en ukonvensjonell familie, og beskriver hvordan språket former vår identitet. Historier er selvbiografisk og essayistisk i stilen.
