Juolgevuoddu, Såle, er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2020. Såle er poetisk manifest som framhever betydningen av kontakten mellom menneske og jorda, det som har verdi for framtiden. Boken fremholder betydelsen av naturbasert tradisjonskunnskap samtidig som den stiller spørsmål om den passer inn i den moderne tiden og tankesettet. År etter år kjemper samer mot utnyttelsen av deres land; det være seg gruver, jernbane, eller vindkraftparker. Hvem er det som kan hindre industrisamfunnet i å fullstendig utnytte og ødelegge markene? Ingen andre enn lokalbefolkningen. Men det svaret gjelder bare om befolkningen har bevart kontakten med landet. Kontakten med landet er en bevisst symbiose som genererer en automatisk pliktfølelse til å beskytte miljøet, om det er truet. Derfor må utnytteren bryte lokalsamfunnets bånd til landet for å kunne få tilgang til naturressursene. Det har man fått lære seg allerede som barn. Denne diktsamlingen bygger en verden av symboler og språkbilder som viser utfordringen i å bevare landet. Boken påstår at vi må vende tilbake til føttene, fordi det er med fotsålen vi er i kontakt med jorda. Denne påstanden synliggjør også en motstander: skomakeren som tilbyr oss produkter som synes varm og behagelig. Men om vi drar på oss skoene, da bytter vi vår bærekraftige levemåte mot naturforbrukende konsumerisme. Det er ternene, som står for motstanden, som naturvernere mot skomakeren. Bjørkene representerer økosystemet som utrøttelig søker likevekt. Bokens dikter er flettet sammen av to sider. Ved siden av arktiske områder, bjørker og fugler trer språkterminologien frem; boken graver ikke i fortiden men leter derimot etter det fortapte presens. Diktsamlingen utforsker samenes tradisjonelle kunnskap i en moderne analytisk kontekst. Inga-Wiktoria Påves illustrasjoner er viktig for bokens helhet. Gjennom boken, side etter side løper en ubrutt linje som danner en sirkel.
Juolgevuoddu, Såle, er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2020. Såle er poetisk manifest som framhever betydningen av kontakten mellom menneske og jorda, det som har verdi for framtiden. Boken fremholder betydelsen av naturbasert tradisjonskunnskap samtidig som den stiller spørsmål om den passer inn i den moderne tiden og tankesettet. År etter år kjemper samer mot utnyttelsen av deres land; det være seg gruver, jernbane, eller vindkraftparker. Hvem er det som kan hindre industrisamfunnet i å fullstendig utnytte og ødelegge markene? Ingen andre enn lokalbefolkningen. Men det svaret gjelder bare om befolkningen har bevart kontakten med landet. Kontakten med landet er en bevisst symbiose som genererer en automatisk pliktfølelse til å beskytte miljøet, om det er truet. Derfor må utnytteren bryte lokalsamfunnets bånd til landet for å kunne få tilgang til naturressursene. Det har man fått lære seg allerede som barn. Denne diktsamlingen bygger en verden av symboler og språkbilder som viser utfordringen i å bevare landet. Boken påstår at vi må vende tilbake til føttene, fordi det er med fotsålen vi er i kontakt med jorda. Denne påstanden synliggjør også en motstander: skomakeren som tilbyr oss produkter som synes varm og behagelig. Men om vi drar på oss skoene, da bytter vi vår bærekraftige levemåte mot naturforbrukende konsumerisme. Det er ternene, som står for motstanden, som naturvernere mot skomakeren. Bjørkene representerer økosystemet som utrøttelig søker likevekt. Bokens dikter er flettet sammen av to sider. Ved siden av arktiske områder, bjørker og fugler trer språkterminologien frem; boken graver ikke i fortiden men leter derimot etter det fortapte presens. Diktsamlingen utforsker samenes tradisjonelle kunnskap i en moderne analytisk kontekst. Inga-Wiktoria Påves illustrasjoner er viktig for bokens helhet. Gjennom boken, side etter side løper en ubrutt linje som danner en sirkel.
