Nesten alle mennesker er utryddet, store multinasjonale selskaper har grabbet til seg all makt, bioteknologien har kommet ut av kontroll, dyrearter har mutert og fått menneskelige egenskaper. Dette er utgangspunktet for MaddAddam, hvor vi følger en liten gruppe mennesker som har overlevd sammen med crakerne, de fredelige blåhudede vesenene som ble skapt for å erstatte menneskene. I leiren gjør de så godt de kan for å ivareta hverdagslivets sysler, skaffe nok mat og beskytte seg selv mot de genmanipulerte grisongene og painballerne. Men en dag må de ut for å foreta den avgjørende kampen. Dette er siste bok i Margaret Atwoods dystopiske trilogi som begynte med Oryx og Crake og fortsatte med Flommens år.
Med "MaddAddam" avslutter Margaret Atwood sin fremtidsvisjon som begynte med "Oryx og Crake" og fortsatte med "Flommens år". Det er uhyggelig, skremmende, gripende - og fullt av svart humor.
Handlingen foregår i en verden der de fleste menneskene er utryddet, der multinasjonale selskaper har tilrevet seg all makt, bioteknologiske nyvinninger har kommet ut av kontroll, og dyrearter har mutert og fått menneskelige egenskaper.
Det har gått flere måneder siden den store katastrofen herjet. Kvinnene Toby og Ren hjelper Amanda når hun blir angrepet av de onde og morderiske painballerne og vender deretter tilbake til leiren. Til deres forskrekkelse følger crakerne dem, disse fredelige, blåhudede vesenene som er skapt av den briljante, nå avdøde Crake. I leiren gjør de så godt de kan for å ivareta sine daglige sysler, skaffe mat og beskytte seg mot de genmanipulerte grisongene og painballerne. Og en dag må de dra ut for å ta den avgjørende kampen.
Atwoods dystopi gir ikke leseren en følelse av desperasjon over menneskehetens feilsteg, men heller ærefrykt over vissheten om menneskets store potensial til å utvikle seg.
