«... for hun mangler virkelig noe, vi har fått vår del, Idun og jeg, ingen av oss blir hele mer, og Idun mangler hud, hvem som helst kan invadere henne, ta for seg av henne, en dampende klump av lever og tarmer, ikke rart det kommer kråker, ingen jeg kjenner er sånn, jeg er ikke sånn. Jeg ville elsket en som var sånn.»

En mann blir frakjørt av toget på vei til sønnens bryllup.

En jente er ulykkelig, men mangler en grunn.

En sønn straffer sin pleietrengende mor.

En gutt slåss mot sin egen redsel.

Karine Nyborg skriver stilsikre noveller om mennesker som balanserer på slakk line mellom nærhet og avstand, lengsel og tilhørighet. Det handler om å snuble, falle, og om fallets intimitet.