Til tross for mange fremstillinger av N orge under annen verdenskrig og den tyske okkupasjonen, er det fortsatt flere virksomheter og grupper som ikke har vært omtalt i særlig grad. Hjemmeflåten og dens sjøfolk har hørt til disse. Denne del av vår sjøfartshistorie har heller ikke tidligere vært forskningsrnessig behandlet.

«Hjemmeflåten» er den del av den norske handelsflåten som etter det tyske overfallet på Norge 9. april 1940 kom innenfor det tyske maktområdet. Tonnasjemessig var hjemmeflåten liten - den utgjorde bare rundt 15% av den samlede norske flåten, og en vesentlig del av den var engasjert i innenriksfarten, som tyskerne innså var nødvendig å opprettholde. I antall fartøyer var den riktignok adskillig større og omfattet nesten halvparten av alle norske skip; frakteskuter, fiskefartøyer og andre småfartøyer ikke medregnet.

Tyskernes bestrebelser på å få kontroll med hjemmeflåten førte til motsetninger, ikke bare mellom tyskerne på den ene siden og redere og sjøfolk påden annen. Det ble også en dragkamp mellom tyskerne og norske myndigheter, både de gamle og de nye NS-Iedede, og mellom ulike tyske interesser.

Spørsmålet om samarbeid, motstand eller tilpasning overfor okkupasjonsmakten var for næringsliv og norske myndigheter i stor grad et spørsmål om å «holde hjulene i gang».Men det påtvungne, ufrivillig samarbeid ble ofte et press mot enkeltpersoner. For de som var direkte knyttet til skipsfarten i sitt daglige yrke, i første rekke sjøfolkene, var det mer et spørsmål om hvor-dan man skulle innrette seg i gitte situasjoner enn å følge overordnede vurderinger. Både om bord og iland befant de seg stadig i et konfliktfylt grenseland mellom motstand og samarbeid, mellom venn og fiende.