En kulturkritisk bok som henvender seg til alle som er interessert i verdiene i vår samtid Småbarnsfamiliene synger sin sang. Det er en arie, den handler om søvn, om bleier og om byssing. Så annerledes alt har blitt, synger de, vi har så lite tid. Alt dreier seg om barn nå, det er intense år. De er i tidsklemma, jeg har en biologisk klokke og en febril, indre matematikk. De har et barn, jeg har en kanyle med hormonpreparater. Fruktbarheten synker i land etter land. Mens de biopolitiske kvantesprangene diskuteres i mediene, stiller de ufrivillig barnløse seg spørsmål som ikke adresseres: Hvorfor framstilles barnløse som kravstore? Ligger det en forventning om at barnløse burde akseptere sin skjebne og ulmer under det hele? Og hva skal vi som er oppvokst med feminisme og uant frihet gjøre med kunnskapen om at biologien setter begrensninger for når vi burde prøve å få barn? I et personlig, litterært essay som spenner fra folkeeventyr og mytologi til Nietzsche og Dumbo, fortelles historien om hva det er å være ufrivillig barnløs, og om vekten av morskap og utenforskap gjennom ulike tider.
Dette er et personlig og litterært essay som tar opp temaer rundt barn og barnløshet. Mens fruktbarheten synker i flere land stiller de ufrivillig barnløse seg spørsmål om sin egen skjebne og om biologiens begrensninger. Essayet sneier innom alt fra folkeeventyr og mytologi til Nietzsche og Dumbo. Småbarnsfamiliene snakker om søvn og bleier, om tidsklemma og de intense årene, mens de barnløse setter kanyler med hormonpreparater. I mediene diskuteres bekymringene for reproduksjonsteknologien og de biologiske fremskrittene, mens de barnløse lurer på hvorfor de blir sett på som kravstore, og om hvordan man som feminist kan forholde seg til en biologi som setter begrensninger for når du kan prøve å få barn. Omtalen er utarbeidet av BS.
