Ole-Petter Vaaten skriver enkle, kloke og varme dikt fra bygda. I diktsamlingen Bare de som har danset forteller Vaaten historien om en mann som rømmer fra en psykiatrisk institusjon, finner kjærligheten bak en elvesving for så å reise verden rundt med sin elskede. Eller kanskje er denne diktsamlingen fortellingen om en middelaldrende mann på bygda som drømmer seg bort til andre verdensdeler, men som aldri har kommet seg stort lenger enn til fylkesgrensa? Og hvordan er det egentlig med kjærligheten? Lever den bare i minnene hans, eller har han virkelig funnet den på nytt? Og hvorfor dukker det til stadighet opp en mink som forstyrrer hovedpersonen? Har den ikke noe bedre å ta seg til? Kort fortalt: Et liv er levd mer enn halvveis for fortelleren i disse diktene, men er det fortsatt tid til å reise vekk, starte på nytt, utforske verden og oppleve kjærlighet enda en gang? Eller skal man sette seg i bilen og kjøre opp til storbonden og spørre om et veastykke slik at man har ved nok til å holde ut enda en vinter på dette lille stedet der hjertet ditt noen ganger kjennes for stort til å få plass.
I disse diktene møter leseren en mann som har levd mer enn halvveis i livet. Likevel er det ikke for sent. Han rømmer fra en psykiatrisk institusjon, finner kjærligheten og reiser rundt i verden med sin elskede. Eller gjør han egentlig det? Kanskje er han bare en middelaldrende mann på bygda med mange drømmer? Kanskje bør han bare kjøre opp til storbonden og spørre om nok ved til å holde ut enda en vinter i bygda som noen ganger føles for liten for hjertet hans. Og hva med den irriterende minken som stadig dukker opp, har den ikke bedre å foreta seg? Omtalen er utarbeidet av BS.