Silje Linge Haalands dikt preges av en sterk billedrikdom og rommer fortvilelse og stagnering, så vel som ekstase, lidenskap og fryd. Desperasjonsanimasjon henviser til vår tids enorme og ofte selvmotsigende flyt av informasjon. Å animere er et ønske om å gjøre levende, men en animasjon er også en illusjon. Diktene tydeliggjør omsorgen i det å ville bevare noe, som en orientering i det desorienterte, der ulike former for fellesskap imiteres, famles etter eller kjempes for. Alt og alle dras inn i desperasjonsanimasjonen. Diktene er spørrende, de formulerer begynnelser, tap, forskyvninger. Tingene, situasjonene er foranderlige og plastiske. Det å være, er oppe til forhandling.
Desperasjon er noe som preger oss alle. Vi er stadig aktiverte av informasjonsflyten vi konstant må forholde oss til. Animasjon er det å gjøre noe levende, som våre daglige ritualer som hjelper oss til å stake ut en kurs i det desorienterte. Diktene i samlingen er rike på bilder og rommer de ulike følelseskomponentene i et liv. Alt fra fortvilelse, utmattelse og stagnering til ekstase, lidenskap og glede. Vi er alle et fellesskap, for ingen står utenfor desperasjonsanimasjonen. Og fellesskapet må utforskes. Diktene stiller store spørsmål: Hva vil det egentlig si å være? Er det noe som er uforanderlig, eller er det plastisk? Og språket er en eksistensiell betingelse for å kunne utforske vår eksistens. Omtalen er utarbeidet av BS.