EROBRING AV YTRINGSFRIHET og stemmerett er lite verdt om man ikke samtidig kan gjøre seg gjeldende som en myndig samtalepartner som blir hørt og respektert. I Norge ble folkestyret til etter hvert som flere og flere ble i stand til å handle med ord. De første hundre årene etter 1814 bar preg av at beboerne av «de stummes leir» rettet seg opp og krevde å få komme til orde. Først bøndene, deretter husmennene, arbeiderne, kvinnene. Men terskelen var høy for de som følte seg ubetydelige og små. Og hetsen satt løst blant de mektige og fine.
Kampen for å komme til orde fant sted i en ytringskultur i stadig forandring. Idealet om fornuftig, enighetsorientert dialog var lenge et avgjørende argument for å reservere offentlig ordskifte for en liten, eksklusiv krets. Veien til et større og mer samlende politisk fellesskap måtte gå gjennom åpen konflikt og agitatorisk konfrontasjon.
Komme til orde er en politisk retorikkhistorie som strekker seg fra 1814, da velstående eiendomsmenn fikk være med og bestemme, til gjennomslaget for allmenn kvinnelig stemmerett i 1913. I denne historien dreier det seg om forholdet mellom taushet og tale, skam og forakt, krenkelse og kamp om anerkjennelse.