«Men hvorfor er vi ikke mer fortrolige med døden, når vi hver natt fortrøstningsfullt møter dens tvillingbror? Er det fordi ingen noen gang har vendt tilbake og fortalt om hva som finnes bak det mørke forhenget?»
Inge Eidsvåg konfronterer seg selv og leserne med livets avslutning. Dødens horisont rykker stadig nærmere. Hva gjør dette med hva vi tenker om livet og døden?
Boken beveger seg fra død i nær familie, et svart-hvitt fotografi fra 1942 av en død bror, knapt to år gammel, til dødens plass i religion og kulturhistorie. Eidsvåg skriver om drømmen om evig liv, om dødsfrykt og eutanasi, om begravelser og sorg, om dødsannonser og gravskrifter, om monumenter og minner, ikke minst om døden i skjønnlitteraturen, fra Egil Skallagrimsson til Astrid Lindgren.
Kan man leve slik at man «blir venn med døden»? Eller vil døden for alltid bli den siste fiende?