«Aldri før,» skrek Frøken Knokkelknus, «har jeg måttet undervise et sånt oppsop av unnasluntrende pipelorter, tidssløsende, åndsfraværende surrekopper, halvsovende, kunnskapsløse pappskaller!»

Frøken Knokkelknus bærer navnet sitt med rette. Det er ikke den ting hun ikke gjør mot de stakkars elevene sine. Men når hun konfiskerer porselenskatten som Dynga har tenkt å gi moren sin i presang, har hun gått over streken. Pappskallene samler alt de har av klokskap og ferdigheter og røver katten tilbake.