Storesøster Astrid var fem år eldre enn meg, og da jeg var liten beundret jeg henne fordi hun kunne så mye. Hun var mørk i håret og hadde tindrende blå øyne. Øynene hennes var mer skråstilt enn mine og hun hadde en utrolig smittende latter.
Jeg husker første gangen de andre barna sa til henne at hun var syk. Det var også noe i tonefallet og i blikkene som de voksne sendte hverandre. Og fordi jeg ikke helt forsto, glemte jeg aldri dette. Jeg var syv år da jeg skjønte at Astrid var annerledes, og jeg kjente en uro som gjorde meg utrygg. Og samtidig fikk jeg et sterkt behov for å beskytte min storesøster.
I denne boken vil jeg fortelle om hvordan det var å vokse opp med Astrid i en bygd i etterkrigsnorge. Men det er også en bok om hvordan vi fortsatt ser på dem som er annerledes.