Det er lenge siden nå at jeg var mørk i håret. Det er som årene har vaska vekk all farge. Jeg sitter her på hagebenken og ser at også dine fletter er blitt hvite av sommersol og saltvann. Det gir oss kanskje som et skinn av familielikhet?
Og når jeg ser hvor tålmodig du velger ut småstein fra grusgangen, lager dine små figurer, da tenker jeg at vi holder på med beslektede sysler. For også jeg leter, leter fram brokker og biter fra erindringens gjemmer, pusler dem sammen for at de ikke skal fortapes.
Dette avventende blikket ditt. Som håper du på en forklaring. En forklaring på hvordan det kan ha seg at vi er kommet hit til dette fremmede sommerhuset hvor vi ble foreviget: du, din mor, din mormor og din mormors mor?
Min lange reise ender her er en frittstående roman i Ragnhild Nilstuns trilogi om Anna Figenschou, som vi har møtt i For mitt blikk (1996) og i For kjærlighetens skyld (2002).

Året er 1947. Anna er nå blitt en gammel kvinne, og sammen med sin datter, sin datterdatter og sin datterdatters datter tilbringer hun sommeren i Vestfold.
I 1888 steg hun i land i Vadsø, nygift, overbevist om at der skulle hun bli all sin dag. Men evakueringen av Finnmark gjorde også hennes familie til flyktninger. Nå forteller hun for oldebarnet om den strabasiøse reisen sørover, om det seksti år lange samlivet med Erik, og om de sju barna de fikk sammen.
Min lange reise ender her er en roman som griper en med sine fengslende og realistiske menneske- og miljøskildringer.