Martin Buber (1878-1965) er en av det forrige århundrets mest sentrale jødiske tenkere. Hans allmennkulturelle arbeid som filosof har hatt like store ringvirkninger som det han utrettet innenfor sionismen. Han ble født inn i en jødisk familie i Wien og tilbragte mye tid hos sin bestefar som var en kjent forsker innenfor jødisk tradisjon og litteratur. Senere studerte han i Wien, Leipzig, Berlin og Zurich, og ble snart en del av den sionistiske bevegelsen, mer på grunn av religiøse og kulturelle interesser enn av politiske grunner.

Buber etablerer en dialogisk filosofi, en form for religiøs eksistensialisme hvor forskjellen på forholdet Jeg-Du og forholdet Jeg-Det er det sentrale. Denne tvefoldigheten manifesterer seg i alle livets forhold og representerer Bubers visjon om hele verden og alt dens innhold.

Buber tegner et bilde av den menneskelige eksistens som et nettverk av relasjoner, hvor Jeg-Du-relasjonen representerer et ekte møte og en dialog som kun kan oppstå når mennesket går inn i dette møtet med hele sitt vesen, og dermed også legger alle sine fordommer og forbehold bak seg. Denne relasjonen er for Buber en refleksjon av menneskets møte med Gud. Radikalt forskjellig er Jeg-Det-relasjonen. I en slik relasjon betrakter Jeg'et den eller det andre fra avstand, erfarer det som en gjenstand (Gegenstand) i stedet for å oppleve det som et nærvær (Gegenwart).

Menneskets hele eksistens er bestemt av hva slags forhold det har til elementene rundt seg, og det er ifølge Bubers filosofi opp til mennesket selv hvilken slags relasjon det går inn i, eller hva slags respons det vil gi sine omgivelser: "Verden er for mennesket tvefoldig, svarende til hans tvefoldige holdning".

Buber ble tidlig en markant tolker av chassidisme, den mystiske jødiske bevegelsen som feide over Øst-Europa i det 18. og 19. århundre, og underviste jødisk religionsfilosofi ved universitetet i Frankfurt mellom 1924 og 1935. Han jobbet også med en tysk oversettelse av Det Gamle Testamentet, noe han først fikk fullført i 1963. I 1938 valgte han å emigrere til Palestina hvor han ble tilbudt et professorat ved det hebraiske universitetet i Jerusalem. Her forsøkte han også å ta sin dialogiske filosofi ut i praksis ved å jobbe for bedre forståelse i møtet jøder og arabere i mellom.

Foruten hans mest kjente verk Jeg og du (1923) publiserte han en rekke andre skrifter, bl.a. skjønnlitterære verk og oversettelser. Buber levde sine siste år som veileder for kibbutzmedlemmer og døde i Jerusalem.