I det første større verket om vår idéhistorie er det ideenes norske uttrykk som er sentrale, uansett hvor ideene opprinnelig kommer fra. Det er norsk tankeliv gjennom 1000 år, ikke landets økonomi eller sosiale strukturer, som er tema. Hvordan har kvinner og menn i dette landet, fra vikingtiden til i dag, tenkt om verden, samfunnet og menneskelivet?
I dette avsluttende bindet av Norsk idéhistorie drøftes tankeutviklingen fra den første etterkrigstiden til årtusenskiftet omkring politikk, helse, medier, skole og utdanning, kirkeliv, litteratur og idrett. Historien om Norge i denne perioden er ikke kronologisk fortalt, men det finnes en underliggende periodisering som de tre forfatterne legger til grunn. Etterkrigstiden og gjenoppbyggingen strekker seg til 1965. Frem til 1980 foregår de store oppgjørene om gyldige politiske sannheter, samfunnet feminiseres, og det sosialdemokratiske verdihegemoniet går. Fra 1980 til i dag har nyliberalismen og individualismen seiret på mange fronter, og tankemønstrene og hele partispekteret er flyttet flere hakk til høyre.
Med hensikt og engasjement forfatterne inni den nasjonale selvransakelsen som har foregått langs flere linjer, og aktualiserer refleksjoner om den norske tenkemåten. Det gjelder blant annet overgangen fra et hovedsakelig monokulturelt til et multikulturelt samfunn, forvandlingen fra en beskjeden og måteholden nasjon til en av verdens rikeste, EU-avstemningene og vinterolympiaden på Lillehammer. Og kanskje er det den erkjennelse som uttrykkes gjennom bindets tittel, at Norge er et lite land i verden, som alt i alt gis størst tyngde i dette bindet. For en vesentlig del av norsk tankeliv etter annen verdenskrig har sitt utgangspunkt i importerte tanker. Hvordan de spres og hvordan de avvises eller omformes for å fylle nasjonale behov, er spørsmål som belyses og drøftes i fremstiIlingen.
Bindet er utstyrt med illustrasjoner og rammetekster som kaster skrålys inn over hovedfremstillingen.