I 1963 begikk den begavede amerikanske lyrikeren Sylvia Plath selvmord, bare tretti år gammel. Hun etterlot seg to små barn og en bemerkelsesverdig samling upubliserte dikt. Flere av diktene syntes å varsle dikterens egen død, og andre kunne leses sotnet oppgjør med dem hun følte seg sveket av, først og fremst foreldrene og den fraseparerte ektemannen, Ted Hughes. Like før hadde Sylvia Plath under pseudonym utgitt The Bell Jar (Grassklokken), en selvbiografisk roman om en tyveårig jente som fikk sammenbrudd og prøvde å ta livet av seg.

Inntil sin død hadde Sylvia Plath vært nokså ukjent. Selvmordet, det selvbiografiske fundamentet i forfatterskapet og de sterke følelsene det rommet, utløste et øyeblikkelig, kultisk interesse for henne. Kritikerne hyllet henne, bøkene ble salgssuksesser, og detaljer og avsløringer om hennes liv og familie gikk i store opplag. Feministene derimot adopterte henne som geni og martyr.

Marianne Egeland gir en rik og fengslende presentasjon av Sylvia Plaths liv og diktning. I tillegg tar Egeland for seg den mytedannelse som er blitt Sylvia Plath til del, og spør: Hva har de brukt henne til alle sammen - feministene, familien, biografene, kritikerne, psykologene, de såkalte vennene?