Forlaget skriver om denne boka:
Hvor mange slag kan et menneske tåle uten å strekke våpen? I ni år har Heidi Tuft slåss mot sykdom og smerter, mot kreften som dukket opp igjen og igjen. Nå ligger hun lammet fra livet og ned av en svulst i ryggmargen, og føler det som om håpet og kampviljen ble borte med førligheten i bena. 45 år gammel, hjelpeløs, ydmyket, ser hun på døden som en slags benødning.
Likevel - denne boken motbeviser det hun sier: Hun har ikke gitt opp kampen. Hun er ikke handlingslammet. For disse dagboksbladene fra dødens venteværelse er på menge måter et kampskrift. Boken bør bli obligatorisk lesning for alle som arbeider innen helsevesenet, og for alle med pårørende eller venner som lever i skyggen av døden og er avhengige av hjelp. Men det er like mye en bok for deg og meg. En bok til å få forstand av.
Sterkt og intenst formidler Heidi Tuft hvordan det føles for et stolt og uavhengig menneske å bli redusert til en syk ting, helt prisgitt andres hjelp - og uten mulighet til å være noe for andre. Boken er et rop om forståelse, medmenneskelighet og nærhet, om å få beholde verdigheten som individ.
Ropet gjelder oss alle. Hvor godt evner vi å sette oss inn i et annet menneskes situasjon? Og hvor mye prøver vi det - med tanke og hjerte?