Svartedauden nådde Norge høsten 1349, og i løpet av ca ett og et halvt år rev den bort kanskje halvparten av befolkningen. For kongen, kirken og aristokratiet fikk folketapet og jordbrukskrisen dramatiske konsekvenser. For vanlige folk, dvs. bøndene, ble derimot senmiddelalderen mindre kritisk. Norge var et land i Europas utkant, og for de mektige ånds- og kulturstrømningene humanisme og renessanse var det mager grobunn. Menneskene levde i skyggen av pestene.