I et forfallent hus bor en skral ung patriark med sin kone og lillesøster, i tillegg til en gammel tjener. En gammel venn av husets unge herre kommer på besøk. Alle i huset blir glade for gjenforeningen, men enda mer blir de overrasket over hvor mange gamle forhold som nå kan gjenopptas ...
Det er mye som ikke er som det skal være i det store, men forfalne huset der denne filmen utspiller seg. Det har tydeligvis en gang vært et slags maktsentrum i bygda, men nå er det bare utbombet og tomt.
Det som er igjen av den gamle tida er bare en hengiven tjener og ruiner. Husets unge herre har måttet ta over etter foreldrene, men har ikke selv noen barn (husets yngste innbygger er veslesøstera til den unge herren).
Han og kona har et forhold som er bedre karakterisert som våpenhvile enn kjærlighetsmesterskap, og i tillegg lider han av skral helse, en uspesifisert krankhet som binder ham til huset og gjør ham gretten og vanskelig å ha med å gjøre.
Inn i dette sure og stagnerte miljøet kommer en gammel venn av husets herre. De har ikke møttes på mange år, og det blir et hjertelig gjensyn. Vennen har blitt lege, han er vestlig utdannet og holder nå til i Shanghai. Både den enkle tjenerstaben og husholdningens yngste er glade for å møte ham igjen.
De to gamle vennene utveksler nyheter, en er gift og syk, den andre har reist rundt med frigjøringskrigen. Det viser seg fort at legen og husfrua er gamlekjærester, noe som kan by på en del forviklinger. Og forviklinger blir det forsåvidt, men det kommer også mye godt ut av dette besøket.
Den generelle helsa og ikke minst humøret i huset blir bedre, mann og kone ser ut til å komme nærmere hverandre, de unge i bygda får lære vals og det ene med det andre.
Moroa til tross er det likevel en del følelsesmessige saker som dukker opp i slike tilfeller. At gammel kjærlighet ikke ruster er en ting, en annen at det er flere som kan oppleve ny blomstring. Alle forstår at de ikke kan fortsette som før, men å finne ut hva man skal gjøre byr på store utfordringer.
For den som vil, er det klart at det er mulig å lese dette allegorisk. Det er en lege som har med seg vestlige tanker og handlinger, og det gamle regimet er skrantende, samtidig som det er vanskelig å få til endringer.
Regissør Tian Zhuangzhuang har da også vært innblandet i kontroverser i forbindelse med noen av sine tidligere filmer. Den forrige filmen hans, "Den blå dragen" (på kino i Norge for nærmere ti år siden) måtte faktisk fullføres utenfor Kina.
Men også for dem som ikke bryr seg om allegorier er her mye å hente. Kameraet nærmest svever forbi handlingen, og forskjønner de allerede vakre kulissene. Filmens handling foregår tidlig om våren, sånn at ikke alt er står i fullt flor enda. Bildene blir dermed vårlige uten å bli prangende, de har en nærmest kontemplativ ro og skjønnhet over seg.
Og scenen der våre venner synger en vårsang (på en melodi du helt sikkert kjenner!) ute på elva er av flere grunner verdt billettprisen på egenhånd!
Tian Zhuangzhuang
Filmens regissør, Tian Zhuangzhuang, ble født i Beijing i 1952. Under kulturrevolusjonen ble han "omskolert" i det nordlige Kina i to år, før han i 1978 ble student ved filmskolen i Beijing. De mest kjente filmene hans er "Hestetyven" (1986) og "Den blå dragen" (1993), den sistnevnte ble i sin tid vist på norske kinoer. Han har ikke alltid strøket det sittende regimet med hårene, og "Da våren kom til byen" er hans første film på ti år.