Allerede samme dag som Peter Øvig Knudsens mor døde bestemte forfatteren seg for å skrive en bok om henne, og om hvordan det var å vokse opp med en psykisk syk forelder. Bokas tittel sto lysende klar for ham fra starten av: Min mor var besatt. For det var slik han som barn opplevde morens lidelse: som en demon, som plutselig kikket på ham gjennom morens øyne og fylte huset med et monstrøst mørke. Under arbeidet med boka begynner noe å rase i forfatterens eget sinn. Langsomt ruller en altoppslukende depresjon inn over Øvig Knudsen og fordreier hele hans virkelighetsoppfattelse. Forpint og kraftig paranoid må han til slutt la seg innlegge på lukket psykiatrisk avdeling. Da han senere blir utskrevet har han endret synet på sin mor, på seg selv og på boka han skriver. Min mor var besatt er en sterk og personlig beretning om opplevelsen av psykisk sykdom. Om hva som skjer, både med en selv og med ens nærmeste, når vår felles virkelighet smuldrer opp. På samme tid forteller boka om en generasjon av kvinner, som til tross for både begavelser og drømmer, ble fanget mellom husmorliv og kvinnefrigjøring. Og om barna som vokste opp i et miljø der de borgerlige normene var viktigere enn barnas trivsel.
Peter Øvig Knudsen ville skrive bok om sin mor da hun døde. Han ville fortelle om hvordan morens psykiske lidelse hadde ligget over oppveksten hans som et tungt mørke. Men i løpet av skriveprosessen blir han selv gradvis innhentet av dyp depresjon. Etterhvert blir han nødt til å legges inn på lukket psykiatrisk avdeling. Etter oppholdet tar han på nytt fatt på skriveprosessen, men denne gang med et ganske annet perspektiv på moren og seg selv. Øvig Knudsens gir et nært og personlig bilde av det å bli rammet av psykisk sykdom. Dette er også historien om en kvinnegenerasjon som skulle balansere borgerlige normer om den hjemmeværende hustru med de nye feministidealene. Og om hvordan det var å være barn i dette spenningsfeltet. Omtalen er utarbeidet av BS.
