I «Det finnes ingen andre verdener» tar Stig Beite Løken (f. 1983) opp tråden fra «Drømmelinsene» (2018).
Menneskene er direkte koplet til internettet og omgås hverandre som avatarer i ulike drømmeunivers, som sikkert kunne vært en utmerket oppfinnelse i disse pandemitider. Store deler av menneskelivet leves pålogget slike parallelle verdener, og teknologien tas også i bruk i palliativ hensikt. Det er kinesiske Huawei som styrer showet, man betaler i kroner eller yuan, men med den ulempen at du kastes ut av DreamVerse hvis du opptrer anti-kinesisk.
Året er 2044. Mathilde Damm Fredriksen, som vi først ble kjent med som 17-åring i «Skogen i tapetet» (2015), ligger døende av kreft på Morfevs-klinikken i Stavanger. Hun har bare et døgn igjen å leve, og er fast bestemt på å finne barna Tove og Tobias, som hun ikke har sett eller snakket med på lenge, for å ta farvel med dem. Med dette innledes så en reise inn i fremmede private og kommersielle drømmer, og spilldrømmer. Samtidig er her også hele tiden et annet bevissthetslag hvor hun minnes en tid da hun fremdeles kunne være våken og leve livet i en fysisk virkelighet. Hun beveger seg gjennom fantasyliknende spillandskap, som tidvis fremstår nokså parodiske, men som synes begrunnet med at hun «fikk se... andre verdener» og den nå avdøde kjærestens utsagn om at «vi skulle være sammen i alle verdener som fantes». Heri ligger det vel en livsbejaende udødelighetslengsel, en kjærlighet til livet, samtidig som romanen reiser interessante spørsmål omkring menneskets bevissthet og erfaring.
Romanen gir assosiasjoner til kjente filmer, som f.eks. Inception og Matrix. I likhet med førstnevnte er også her lag på lag i bevisstheten og persepsjonen, og i likhet med sistnevnte vil jeg nok også mene at «Det finnes ingen andre verdener» har en politisk og samfunnskritisk brodd som kanskje undertrykkes litt av den mer fremtredende leken og fantasirikdommen, men som til gjengjeld kommer underholdende til uttrykk i f.eks. dialogene med chatboter, roboter og AI-entiteter.
Avslutningen trekker imidlertid i en noe dystrere retning. Romanen er formentlig siste avsnitt i det som i sum har blitt en høyst leseverdig og tankevekkende trilogi om en ikke altfor fjern fremtid.
Omtalen er hentet fra en anmeldelse utarbeidet av Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad.