Dag Solstads status som en av Norges største forfattere har ikke blitt mindre etter at han fylte 80. Det store spørsmålet dreier seg imidlertid verken om ham eller om statusen til hans litterære verker, men om deres aktualitet. Vil verkene fortsette å tale til oss? Hva vil de ha å si til dem som kommer etter oss - og til oss selv, om vi leser dem på ny, i en ny livsfase? Øyvind Pålshaugen tar utgangspunkt i at aktualiteten ikke avhenger bare av verkene selv. Måten et verk blir lest på betyr like mye som måten det er skrevet på. Hans siktemål er verken av litteraturvitenskapelig eller allmennkulturell art. Tesen som utfoldes i bokens essays er at kunst som har noe å si oss, har en erkjennelse å by oss. All litterær kunst er fiksjon, men verkets sannhet er ikke fiksjon. Den erkjennelse et verk kan gi, byr seg imidlertid ikke fram av seg selv. Vi må by på oss selv i møte med verket. Pålshaugen behandler disse emnene både ut fra hva Solstad selv har skrevet om måten han er blitt lest på, og ut fra særlig to av hans romaner: 16.07.41 og Det uoppløselige episke element iTelemark i perioden 1591-1896.
Dag Solstads status som en av Norges største forfattere har ikke blitt mindre etter at han fylte 80. Det store spørsmålet dreier seg imidlertid verken om ham eller om statusen til hans litterære verker, men om deres aktualitet. Vil verkene fortsette å tale til oss? Hva vil de ha å si til dem som kommer etter oss - og til oss selv, om vi leser dem på ny, i en ny livsfase?
Øyvind Pålshaugen tar utgangspunkt i at aktualiteten ikke avhenger bare av verkene selv. Måten et verk blir lest på, betyr like mye som måten det er skrevet på. Hans siktemål er verken av litteraturvitenskapelig eller allmennkulturell art. Tesen som utfoldes i bokens essays, er at kunst som har noe å si oss, har en erkjennelse å by oss. All litterær kunst er fiksjon, men verkets sannhet er ikke fiksjon. Den erkjennelse et verk kan gi, byr seg imidlertid ikke fram av seg selv. Vi må by på oss selv i møte med verket.
Pålshaugen behandler disse emnene både ut fra hva Solstad selv har skrevet om måten han er blitt lest på, og ut fra særlig to av hans romaner: 16.07.41 og Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896.