Forlaget skriver om denne boka:
Den eneste forskjellen mellom selvmord og martyrdøden er mengden pressedekning. Som siste overlevende medlem av Creedish-sekten har Tender Branson kapret et Boeing 747 og tømt det for passasjerer: Han vil fortelle sin livshistorie til flyets svarte boks før han styrtlander. Etter en oppvekst i et isolert sektsamfunn og et voksenliv som hjernevasket hushjelp blir Tender plutselig megakjendis når alle de andre sektmedlemmene begår selvmord. Tiljublet som medieguru spinnes han til toppen av den globale vekkelsesindustrien og .. Halleluja! Som mediepredikant gjennomgår Tender ikke bare en total makeover i kroppslig forstand, hans sekteriske hjernevaskelse vendes også om til en nediat hjernevaskelse: Du innser at det har ingen hensikt å foreta seg noe hvis ingen ser på, tenker han mens agenten hans presser ham gjennom det spesialdesignede treningsprogrammet. Rating er nøkkelen til frelse hadde vært lavt oppmøte ved Korsfestelsen, hadde de ombooket? Tender erkjenner at agenten har rett: Han har aldri sett en Jesus som ikke er slank og nærmest naken, aldri en Jesus med kroppshar, på hvert eneste krusifiks kunne Jesus like gjerne vært modell for designerjeans eller men's cologne.
Chuck Palahniuk skriver Tender Branson inn i et bredt kontekstuelt register. På ett nivå er Nedtelling historien om Kain og Abel lagt til USA på tampen av det andre millenium. Med sitt enorme medietekke og massesuggererende evner fremstår Tender dessuten som vår tids Frelser. Den synske jenta Fertility, som han forelsker seg i, ligner en nåtidig Maria Magdalena. Men parallellene er også mange til virkelighetens USA, som for eksempel til Waco-massakren i Texas der FBI stormet en religiøs sekt og iant åtti lik, menn, kvinner og barn, etter en kollektiv selvutslettelse. Skrittet er heller ikke akkurat betryggende langt til dagens norske reality-stjerners virkelighetsforståelse. Virkelighet betyr at du lever til du dør, sier Tenders agent. Og sannheten er at ingen vil ha virkelighet. De vil ha reality. l Tender Bransons amerikanske nåtid har Descartes' filosofiske grunnsetning «Jeg tenker, altså er jeg» blitt erstattet med «Jeg er på TV, altså er jeg». Kanskje er det nettopp fjernsynets språk Palahniuk gjenspeiler i sin særegne prosastil hans pregnante ofte nesten lyrisk suggererende setninger utnytter tv-mediets formspråk samtidig som de effektivt parodierer det. Allerede fra første linje griper Chuck deg i ørene, og han slipper ikke før det gjør skikkelig, skikkelig vondt. Hva er mest smertefullt: Den patriarkalske Creedish-sekten eller den amerikanske medievirkelighetens ratingreligiøse mediemoguler? Enten det De Eldre eller Agenten; for Tender Branson leder begge deler ham like til helvete. Eller paradiset. Eller normalen. Nedtelling får uansett Sodoma og Gomorra til å fremstå som Skien og Porsgrunn. Fest sikkerhetsbeltet, rett opp stolryggen og sørg for at alt elektronisk utstyr nå er slått av. Vi går inn for kræsjlanding om ti minut-
