En av etterkrigstidens mest omtalte bøker, Dømmer ikke, av tidligere sjef for Milorgs D-13 major Oliver H. Langeland, foreligger nå igjen i bokhandelen på dagen 58 år etter at den ble inndratt ved en politisk dom. Boken er derfor enestående i norsk litteraturhistorisk sammenheng ved først å bli gitt behandling i statsråd, fremlagt i en stortingsmelding, debattert i Stortinget og til slutt inndratt fra markedet ved dom selv om Langeland ble frikjent. ( Boken er blant de svært få som går under begrepet "Forbudte bøker", der de mest kjente ved siden av Langelands er "Sangen om den røde rubin" av Agnar Mykle og "Uten en tråd" av Jens Bjørnebo.)
Major O.H. Langeland, 1887-1958, var ingen hvem som helst. Han var motstandsmann og ble innsatt av Jens Chr. Hauge i 1942 som sjef og leder av Milorgs avdeling D-13 ( Stor-Oslo), og var dermed en av de mest sentrale lederne i Milorg fra 1942 og frem til juli 1944 da han flyktet til England. I motsetning til mange andre ønsket ikke major O.H. Langeland å skrive en bok om sin egen rolle under okkupasjonen.
Det var viktigere for ham å sette lys på regjeringen Nygaardsvolds manglende handlinger i forkant av 9. april 1940, navngitte offentlige embets- og tjenestemens bistand til den tyske okkupasjonsmakten under krigsårene, samt å ta et oppgjør med landsviksoppgjøret etter krigen. Med sin skjematiske oppstilling og dokumentasjon av de mange forvarsler regjeringen fikk forut for den tyske invasjonen i april 1940, dokumenterer Langeland i boken at regjeringen hadde lagt landet åpnet for de tyske styrker ved ikke å mobilisere. Dette var brudd på dens konstitusjonelle plikter etter grunnloven, som igjen åpnet for riksrett.