«Det tasser i bare føtter over stuegulvet. Han lister seg inn. Det er Endre. Han kryper forsiktig opp i sengen, smyger seg inn under dynen min, før han stille legger armen over brystet mitt, hånden rundt halsen, hodet helt inntil. ´Gjett hvor glad jeg er i deg,´ hvisker han. Jeg løfter på øyemasken og kysser ham på kinnet. ´Herfra til månen,´ hvisker jeg. ´Nei, herfra til månen og tilbake igjen,´ hvisker han i øret mitt. Jeg kommer til å dø. Det finnes ingen annen utvei. Det er greit, jeg har ikke mer å gi.»
Live Landmark hadde ME i fire år og ble plutselig frisk etter et helgeseminar i London.
«Det tasser i bare føtter over stuegulvet. Han lister seg inn. Det er Endre. Han kryper forsiktig opp i sengen, smyger seg inn under dynen min, før han stille legger armen over brystet mitt, hånden rundt halsen, hodet helt inntil. ´Gjett hvor glad jeg er i deg,´ hvisker han. Jeg løfter på øyemasken og kysser ham på kinnet. ´Herfra til månen,´ hvisker jeg. ´Nei, herfra til månen og tilbake igjen,´ hvisker han i øret mitt. Jeg kommer til å dø. Det finnes ingen annen utvei. Det er greit, jeg har ikke mer å gi.»
Live Landmark hadde ME i fire år og erklærte seg frisk etter et helgeseminar i London.