Forlaget skriver om denne boka:
Juristen og poeten Conrad Nicolai Schwach (1793-1860) var i 1810- og 20-årene regnet som en av Norges fremste diktere. Men når han utgir sine samlede dikt mellom to permer i 1837 blir utgivelsen uventet slaktet av en samlet presse. I 1848 setter han seg så ned for å skrive sin selvbiografi, som han kaller Erindinger af mit Liv (indtil Ankomsten til Trondhjem, 1830).
Schwachs erindringer kom ikke ut i sin samtid og har så langt fått liten oppmerksomhet i norsk offentlighet. Det kan ha med Schwachs dårlige rykte som leilighetsdikter å gjøre, i den grad han overhodet har noe rykte. Muligens kan det også skyldes at flere har funnet memoarene sjenerende lesning og derfor ikke verdig en bokutgivelse.
Imidlertid er det mye som taler for at det er på tide å trekke Schwachs selvbiografi fram i lyset. Schwach skapte med sine erindinger en ny type tekst og en helt egenartet stemme i norsk litteratur. Lenge før noen hadde hørt om naturalisme i litteraturen skildrer Schwach sitt eget og andres liv med en ærlighet som var nådeløs - men langt fra humørløs. Der han i sine hyllningsdikt hadde malt portretter med flatterende belysning, utsetter han nå de samme personer for anatomiske undersøkelser. Resultatet er en tekst som taler direkte til dagens leser og som savner sidestykke i vår litteratur.
I den perioden erindringene omhandler, 1790-1830, var Schwach i sentrum av sentrale politiske og kulturelle begivenheter. Hans vilje og evne til å fortelle alt, og hans enorme kontaktflate gjør at Erindinger af mit Liv, i tillegg til å ha åpenbare litterære kvaliteter, representerer et unikt historisk dokument. Erindingene er ett av svært få kjente førstehånds-skildringer av livet i Norge før, under og etter 1814, og gjennom sitt private og offentlige virke møter - og skildrer - Schwach mennesker fra alle samfunnslag.
