I 1960-årene ble psykisk syke mennesker lobotomert. I dag består behandlingen av sterke medisiner. Dette begrunnes med en hypotese om kjemisk ubalanse i den sykes hjerne, noe som ikke er underbygget av forskning. Eldreomsorgen sliter med for stort forbruk av medisiner. Hjemmeboende kan stå på 14-15 reseptbelagte medisiner, og i sykehjem kan beroligende piller overta for manglende ressurser og omsorg. Vil generasjoner etter oss stille oss til ansvar for å ha dopet ned en hel generasjon med medisiner som gir bivirkninger og et redusert liv? I dag regner mange debatten om et medisinfritt tilbud som den viktigste i norsk psykiatri i etterkrigstid. Boka gir et innblikk i de uenighetene som råder i Norge i dag om medisinering av sårbare grupper. Den bør leses av alle som jobber med omsorg i helsevesenet, av dem som forskriver medisiner, og av brukere selv.
I denne boken undersøker forfatter Åse Dragland med et kritisk blikk den utstrakte bruken av medisinering i psykiatri og eldreomsorgen. Psykiatrien har en historie med kontroversielle behandlingsmetoder, i dag er det sterke medisiner som er foretrukket. Bakgrunnen for dette er en hypotese om at pasientene har en kjemisk ubalanse i hjernen. Ifølge forfatteren blir dette ikke underbygget av forskning. Boken viser også hvordan det i eldreomsorgen er utstrakt bruk av medisinering både for hjemmeboende og de som bor på sykehjem. Dragland redegjør for medisineringsdebatten som pågår i Norge i dag. Boken henvender seg til helsearbeidere med ansvar for omsorg og medisinering, og brukere innen psykiatri og eldreomsorg. Omtalen er utarbeidet av BS.
