I en årrekke var Eirik Jensen en av politiets mest betrodde medarbeidere. Han var kjent for å være frittalende og utradisjonell, hadde et enormt kontaktnett og tilegnet seg i løpet av tretti år i tjenesten viktig kunnskap om forebygging av kriminalitet. I denne boken får leseren et innblikk i politiets arbeid. Jensen gikk blant annet i bresjen for den såkalte dialogmodellen, som skal foregripe kriminelle handlinger ved å snakke med motparten. Blant dem han har vært i dialog med er tøffe gjengmiljøer og motorsykkelklubber. Men Eirik Jensens liv tok brått en ny vending da han i februar 2014 ble arrestert og siktet for grov korrupsjon og narkotikaforbrytelser.
Eirik Jensen var i en årrekke en av politiets mest betrodde medarbeidere. Han var utradisjonell og frittalende, og i løpet av sine over tretti år i tjenesten tilegnet han seg betydelig kunnskap om hva som må gjøres for å forebygge kriminalitet.
I På innsiden inviteres leseren inn i politiets arbeid. Jensen har gått i bresjen for den såkalte dialogmodellen, der man foregriper kriminalitet ved å snakke med motparten. Han har gått i dialog med blant annet A-gjengen, B-gjengen, Young Guns, Hells Angels og Bandidos. Tanken er å behandle folk som mennesker, ikke som kriminelle.
Så lenge de ikke trår over grensene som loven setter.
Slik etablerte han et enormt kontaktnett. Kollegaer omtalte ham som en som var på jobb 24 timer i døgnet. Så smalt det.
"Mange konflikter kan løses med samtaler. Det har vært min filosoft hele tiden."
-Jensen skriver nøkternt med utgangspunkt i at han tidlig i 2014 helt ut av det blå selv ble arrestert og anklaget for korrupsjon, en anklage han stiller seg ganske uforstående til. Boka beskriver en dyktig, ambisiøs og visjonær politimann som langt på vei lyktes med å skape politihistorie i Norge som leder av oslopolitiets ekstremt vellykkede gjengprosjekt X-ray (eller 'Nemesis'). Men så var det altså noen i ledelsen som ikke likte den dialogmodellen Eirik Jensen var talsmann for og som valgte å rasere hele det møysommelige kompetansearbeidet som var bygd opp. Slik at på få år så er gjengproblematikken i Oslo igjen på vei ut av kontroll. Hvorfor skjedde dette? Hvem tjener på det? Er det korrupsjon eller bare nærsynt egoisme og karriererytteri som er årsaken? Jensen spekulerer ikke i dette, men nå blir det muligens film av Eirik Jensens historie, og da kan vi forvente at debatten blusser opp, og kanskje vi da endelig får det sårt tiltrengte søkelyset på hva som egentlig skjedde i ledelsen ved Oslo Politidistrikt da den erfarne politilederen først ble skviset ut etter å ha framvist helt eksepsjonelt vellykede resultater, og deretter, etter alle solemerker, rammet av et komplott som førte til at han selv ble traumatisert i varetekt og behandlet som kriminell. Skal jeg trekke fram en svakhet i framstillinga så blir det at jeg sitter igjen med en følelse av at det kan være vesentlige sider ved Eirik Jensen selv som ikke er blitt belyst i den grad man som et minimum skulle forvente. Jensen har vært gift, han har barn. Men ingenting fra denne delen av livet hans kommer fram i boka utover at han medgir å ha 'ofret' familien for karrieren. Han beskriver bare med nevnelse et dramatisk hatforhold til seg selv fra hans eks-kone. Riktignok henger han på at 'alle saker har to sider,' og det er ikke det at han benytter anledningen til å legge fram sin versjon. For det gjør han ikke. Han sier nemlig ingenting om hva dramatikken bunner i, bare at det foreligger et dypt og intenst hat fra denne eksen. Og det antydes også at hun kan ha vært medvirkende i det komplottet han synes å ha blitt utsatt for i 2014. Dette er sider vi skulle ønske belyst, men det er godt mulig, endatil sannsynlig at Eirik Jensen ikke hadde krefter til å gå inn på denne delen av sitt liv da han satte seg ned for å skrive denne selvbiografien i en periode hvor han opplevet at fotfestet i tilværelsen var blitt røsket ut fra under ham og han slet både med depresjon og selvmordstanker. Vi får bare håpe at dette blir belyst etter hvert dersom 'saken Eirik Jensen' ruller videre i samfunns- og mediedebatten med ytterligere kapitler - slik det ser ut til at den vil. En annen ting som også slo meg mens jeg leste denne boka var den umodenhetskultur som tydeligvis dyrkes og rigid vedlikeholdes innenfor de operative avdelingene innen politietaten, og da i særdeleshet de mest aksjonspregede, slik som beredskapstroppen, narkotikapoltiets uropatruljer og spesielle operasjoner. Dette er tydeligvis machomiljøer der menn med psykologisk modenhet på ungdomsskolenivå 'går i krigen' og måler seg med med sine motstandere blant de kriminelle. Altså, det kan se ut som om disse to 'hærene' på hver sin side modenhetsmessig matcher hverandre, og at det foregår et sosialt spill dem imellom som ikke er så veldig mye mer avansert enn barneleken Politi og Røver. Bråkjekkaseri og verbalt såvel som fysisk 'oneupmanship,' altså psykologisk 'kongen på haugen' synes å være helt vanlig og akseptert som styrende kulturmodell i disse avdelingene. Man får 'street cred' for å barske seg, for å vinne personlige konflikter som handler om å yppe seg og å 'sette på plass'. Dette ER veldig umodent, og det burde være selvsagt (men det er tydeligvis knapt engang tenkt) at selv om 'skurkene' intellektuelt, mentalt og sosialt befinner seg på et slikt nivå, så er det ikke gitt at den mest ambisiøse og resultatproduserende holdningen og metoder deres bekjempere på samfunnets side benytter, framkommer ved å bli mest mulig som disse. Her opplever jeg at Eirik Jensen framviser en ambivalens med det at han synes både å akseptere fullt ut og også gå inn i denne væremåten - som blir en livsstil, mens han samtidig befinner seg på et annet, høyere, mer reflektert og konstruktivt plan der dialog og psykologisk innsikt både verdsettes og operasjonaliseres. Eirik Jensen beskriver at han mestret denne åpenbart uhyre krevende balansegangen. Og i så fall må han krediteres for noe som fra mitt perspektiv fortoner seg som en helt formidabel prestasjon. Nesten for god til å være sann, men i alle fall for god til at det må kunne anses realistisk at andre skal klare å følge den opp. Samtidig tegner Jensen et svært todimensjonalt bilde av seg selv. Dette opplever jeg blir paradoksalt. En 'enkel' mann beskrives, man bare er sånn som man er, ferdig med det. Men denne rettfram karakteren ytdypes med og tildeles personlige egenskaper som tilsier evne til refleksjon, empati, evne til å se ting fra flere ulike perspektiver for så bruke denne innsikten kreativt, konstruktivt og ikke minst etisk. Her håper jeg etter hvert å lære mer om hvordan dette henger sammen, Jeg kommer spent til å følge historien om Eirik Jensen videre, og jeg fant at denne boka (og kanskje også boka 'Blodig brorskap' som kom i 2013 der Jensen var en av forfatterens hovedkilder) har vært en viktig første innføring. Men her må det altså fylles ut både på den ene og den andre siden dersom det hele og fulle bildet til sist skal stå klart fram.
